Raushetsplikt

 

Opprinnelig publisert i KULA KULA – Antropologisk tidsskrift, vår 2014

Vær raus med din antropologiske kunnskap!

Raushetsplikt bør betegnes som et sentralt visdomsord innen antropologi og er et viktig nøkkelord for ferdigutdannede antropologer som skal ut i arbeidslivet.

 

Raushetsplikt har etterhvert etablert seg som ett begrep (kanskje også en verdi) som jeg og flere rundt meg kontinuerlig etterstreber å implementere i vår arbeidshverdag. Gjennom de siste årene har vi søkt innsikt, forståelse og erfaringer knyttet til raushetsplikt som fenomen. Det har vist at raushetsplikt rommer mange grunnleggende elementer knyttet til sosial kontraktering og samhandlingsmekanismer.

Mauss’ tre plikter

Om man ser begrepet raushetsplikt i lys av Marcel Mauss sine teorier om gavebytteutvekslinger i arkaiske samfunn ser man fort at raushet har noen fundamentale menneskelige aspekt ved seg. Et av hovedelementene i hans mest kjente verk Gaven er at Mauss peker på tre universelle grunnleggende sosiale plikter. Plikten til å gi, plikten til å ta imot og plikten til å gi tilbake. Disse tre pliktene mener jeg danner grunnlaget for raushetsplikten.

[Tweet » Raushetsplikt = Plikten til å gi, plikten til å ta imot, og plikten til å gi tilbake.»]

Vi lever i dag i et såkalt materialistisk kunnskapssamfunn hvor flyten av «ting», informasjon og kunnskap er enorm. Vi har det meste vi trenger, og vi kan finne informasjon og svar på det meste på veldig kort tid. Hva gjør dette med oss? Hvordan påvirker dette de tre grunnleggende plikter beskrevet av Mauss, altså raushetsplikten?

Underskudd på erfaringsbasert kunnskap?

Jeg tror vi kan stå i fare for å generere underskudd på erfaringsbasert kunnskap, og vi søker i stadig større grad raskeste vei til svaret. Når vi har så stor tilgang til informasjon vil vi i langt mindre grad prøve og feile selv, og de langsiktige konsekvensene av denne kulturelle endringen ser vi antagelig ikke enda, men jeg tror vi kan stå i fare for å gå glipp av mye visdom.

Et eksempel jeg ble presentert for omhandlet en godt etablert privatpraktiserende advokat som i mange år hadde valgt å beholde en liten undervisningspost ved et av landets universiteter. Drivkraften for undervisningen var å få ta del i faglige diskusjoner med studentene. Denne undervisningsposten hadde vedkommende nå valgt å si ifra seg, begrunnet med at studentene ikke lenger var interessert i hvordan man kom frem til svaret. De krevde nå i langt større grad å bare få det rette svaret slik at de kunne bestå eksamen på mest mulig effektiv måte.

Denne historien eksemplifiserer hvor vi er på vei. Vi søker stadig mer effektivitet, men det er ikke alltid bare studentene som søker effektivitet. Når jeg selv var student fikk jeg beskjed om å bare gjøre det som måtte til for å ta «fagprøven» (les: mastergraden), så ville jeg ha resten av livet på meg til å utvikle, utfordre og revolusjonere antropologien. Det hørtes fornuftig ut der og da, men var det ikke nettopp som student jeg virkelig hadde tid og var i kontekst til å tenke og utfordre?

cropped-IMG_5429.jpg

Raushetsplikt – et visdomsord

Raushetsplikt er et visdomsord og handler i stor grad om samhandling og prosess. Det handler om å gjøre hverandre gode, og derfor er det viktig å etterstrebe praksiser for utøving av raushetsplikten. Ikke bare dele våre harde målbare fakta og kunnskap, men også være rause med det som ikke er målbart. Eksempelvis gjennom å utøve plikten til å ta imot ved å stille oss til disposisjon slik at andre får mulighet til å by på sitt tankegods og sine ideer. Slik skapes kognitive erfaringer og det åpner for at vi selv kan gi tilbake. Slik skapes det rom for samhandling og feedback, med andre ord; rom for å prøve og feile. Det genererer visdom.

[Tweet «Utøvelse av raushetsplikt skaper rom for å prøve og feile. Det genererer visdom.»]

En av de største utfordringene jeg møtte i etterkant av min utdannelse har vært knyttet til det å anvende og formidle antropologisk kunnskap. Min masteroppgave fra 2011 omhandlet det tradisjonsrike turistmålet Geilo, og med rykende fersk empiri og antropologisk spisskompetanse på et av regjeringens fem hovedsatsningsområder, nemlig turisme, var jeg klar for å erobre verden.

Her var det jo bare å tilby sine tjenester. Folk kunne jo ikke si nei, eller….?

Mange av de jeg møtte klarte ikke å uttale sosialantropologi, og de skjønte heller ikke mye av begreper som idekalibrering, habitus eller dikotomier. Jeg skjønte fort at jeg hadde en jobb å gjøre.

Kulturoversettelse i praksis

Det er på mange måter kulturoversettelse vi blir trenet opp i gjennom vår utdannelse. Vi lærer metoder og teorier for hvordan vi skal og kan tilnærme oss ulike kulturer, og videre blir vi trenet i å presentere dette materialet på en antropologisk måte, hvor vi skaper et felles fortolkningsgrunnlag som gjør kulturoversettelse mulig. Som nyutdannet innså jeg raskt at jeg måtte finne måter å oversette mellom min egen antropologisk kultur (begrepsbruk, tankemåte, arbeidsmetoder, og så videre) og «markedet» der ute. Spesielt ovenfor de som (forhåpentligvis) skulle kjøpe mine tjenester.

En av mine favoritt-teoretikere er Gregory Bateson. Han var antropolog, biolog, kommunikasjon- og systemteoretiker, og med fare for å bedrive systemteoretisk blasfemi skal jeg meget enkelt forklare essensen i deler av hans tankegang.

Vår forståelse av verden rundt oss er alltid et resultat av de minner og erfaringer (kroppslige og kognitive) vi har ervervet oss, sett i relasjon til de omgivelser vi til en hver tid befinner oss i. Vi har med andre ord en idé om hvordan ting henger sammen. De menneskene vi omgås preges også av sine ideer i relasjon til sine respektive kontekster, og slik henger «alt» sammen i et evig stort kognitivt og sosialt økosystem. Dersom vi står ovenfor hva vi oppfatter som nye ideer begynner vi å reflektere kritisk over fenomenet og vi ender vi ofte opp med å stille spørsmål, med siktemål om å skape forståelse. Denne reaksjonen opplevde jeg i praksis når jeg skulle erobre verden med min kunnskap som antropolog.

Jeg så et potensiale i antropologisk metodikk og tankegods som strakk seg langt utover turistnæringen. Problemet var bare at jeg ikke evnet å benytte meg av teorien i praksis, på mitt eget virke. Etter fem år med utdannelse på universitetet var jeg så «inne i» antropologien at min presentasjon og fremstilling av mitt tankegods ikke på noen måte samsvarte med minnet eller erfaringene til de jeg presenterte det for. Mine ideer var dårlig tilpasset omgivelsene. De potensielle kundene begynte derfor å reflektere kritisk, og de begynte å stille spørsmål som jeg ikke var godt nok forberedt på. Det var da jobben med kulturoversettelse begynte for alvor. Denne gang mellom min egen «fag-kultur» og verden der ute.

Potensialet i en fastantropolog

Vendepunktet kom først når jeg gjenopptok kontakten med Tom Åge Myhren som jeg hadde kommet i kontakt med under mitt feltarbeid. Han er en av initiativtakerne til alliansen LivsVerkene (www.livsverkene.net) og en av hjernene bak konseptet KræsjKurs for jobbskapere (www.krasjkamp.no).

Dette ble to avgjørende faktorer for meg og mitt virke. I kræsjkurset og senere alliansen LivsVerkene var det rom for en som meg. Jeg fikk mulighet til å øve og prøve i mange ulike kontekster. I Bateson sin terminologi kan man si at jeg lærte meg å kalibrere mine ideer.

Jeg tilpasset mine ideer etter omgivelsene, og et resultatet av denne kalibreringen er at jeg nå blant annet bærer tittelen fast-antropolog (en fastantropolog er som en fastlege. Brukes ved behov og følger forløp  over tid), og ettersom tiden går er det stadig flere som ser og forstår hvordan de kan nyttiggjøre seg antropologisk kompetanse.

3iskyggenavlyset røyck photo

Foto: Christina Røyksund

 

For meg, i det daglige, handler anvendelse og formidling av antropologisk kunnskap og innsikt om å bruke min sosial(antropologisk)e antenne til å koble meg på andre.

Da evner jeg å kalibrere ideene både hos meg og hos tilhørerne, og videre forklare nokså dype kompliserte tanker på en forståelig måte. Jeg bruker den antropologiske kunnskapen som en verktøykasse slik at jeg daglig kan se, oppdage, kartlegge og innhente et spisset mangfold av interessante og fruktbare aspekt fra dagliglivet i samfunnet rundt oss. Dette foredles og formidles så på en enklere og tilpasset måte til de jeg jobber med.

Det er i denne dynamikken jeg i størst mulig grad ser behovet for å etterleve raushetsplikten, gjennom å gi, ta imot og gi tilbake. Gjennom å by på min kunnskap og mitt tankegods, stille meg åpen for feedback og andre ideer, kan jeg i neste ledd tilpasse og bidra konstruktivt med min antropologiske kompetanse.

Viktigheten av tilpasset formidling

Det er på langt nær bare antropologer som har det slik i sitt daglige virke. For en tid tilbake fikk jeg plutselig en merkelig lampe i dash-bordet på bilen, og etter at de på verkstedet hadde koblet seg på systemet og analysert feilen(e) ble jeg fortalt at det var feil på en Lambdasonde og en EGR-ventil. Jeg har lite peiling på bil, og den forklaringen sa meg ikke noe. Den forklaringen jeg fikk var på lik linje med at jeg skulle fortalt han om nødvendigheten av kybernetisk bevissthet i relasjonen mellom kunde og kundebehandler. Jeg gjorde ikke det. Jeg endte bare opp med å spørre «hva betyr det?»

Det var da, ut ifra min respons og hans opparbeidede minne og erfaringer med slike som meg, at han meget enkelt forklarte at disse tingene regulerer forholdet mellom bensin og luft i motoren, og dersom det blir feil blandingsforhold kan bilen gå dårlig og bensinforbruket øke.

Den tilpassede forklaringen ga mening for meg, og det er akkurat slik vi antropologer må operere når vi formidler. Vi må evne å lese omgivelsene, de vi står ovenfor, og de vi samhandler med.

Ut ifra det må vi forklare vår fagkunnskap på en tilpasset og balansert måte. Vi må våge å forenkle for å få tilhørerne til å forstå. Når det er sagt så tror jeg ikke vi skal være redd for å «pushe» dem til å åpne øynene for nye perspektiver og slik berike dem med nye begreper. Tvert om. Vi skal dyrke våre fortrinn og vårt fags særegenhet, men det handler om å gjøre det forståelig, samtidig som vi bidrar til og legger grunnlag for visdom. Det er raushet i praksis.

For å bli god på å formidle antropologisk kunnskap på en tilpasset og balansert måte, er det uhyre viktig å gripe alle de muligheter vi har for å øve på formidling. Uansett hvilken vei vi ønsker å gå med vår antropologiske kunnskap, så trenger vi øvelse. De som formidler mest gjør det ofte best! Studentmagasin som eksempelvis Kula Kula og Betwixt & Between, eller fotoutstillingen Innblikk i felt er meget viktige bidrag i så måte. Det er arenaer hvor studenter kan øve seg. De kan trene på anvendelse av sin raushetsplikt og samtidig bygge visdom, både hos seg selv og hos andre. Gjennom å gi, ta imot og gi tilbake.

Follow me
Follow me
Follow me