Raushetsplikt – et visdomsord

Tom Åge Myhren og Godi Keller, arrangerte i helgen, sammen med fantastiske Øivind Sand, et seminar med navn VISDOMSLØFTET.

Seminaret var en fisketur etter det som ble liggende igjen etter kunnskapsløftet, og som fastantropolog ble jeg invitert inn i en arbeidsøkt hvor vi søkte svar på om det er rom for mer visdom i samfunnet.  Visdomsordenes popularitet (og manglende substans?) i sosiale medier er kjent for mange, og i den forbindelse valgte Tom Åge å presentere deltagerne for ett visdomsord, nemlig raushetsplikt.

Raushetsplikt har etterhvert etablert seg som ett begrep (kanskje også en verdi..) som jeg og flere rundt meg kontinuerlig etterstreber å implementere i vår arbeidshverdag. Gjennom det siste året, hvor vi har forsket aktivt på forståelse og anvendelse av raushetsplikt i hverdagen, har jeg sett att raushetsplikt rommer mange grunnleggende elementer knyttet til sosial kontraktering og samhandlingsmekanismer.

Jeg har merket at effekten av raushetsplikt i praksis kan bidra til økt tillit, styrkede allianser, hevet kunnskapsnivå, økt trivsel og ikke minst utvikling både kollektivt og individuelt. Om man kjører en banalyse på raushetsplikt som fenomen, så må det sies å være både produktivt og trivelig.

Om man ser begrepet raushetsplikt i lys av Marcel Mauss sine teorier om gavebytteutvekslinger i arkaiske samfunn i «Gaven» (Mauss 1995[1924]), ser man fort at raushet har noen fundamentale menneskelige aspekt ved seg. I «Gaven» støtter Mauss seg på en rekke ulike etnografiske arbeider fra ulike deler av stillehavsregionen, i tidsrommet rundt overgangen fra 1800 til 1900 tallet. Et av hovedelementene i «Gaven» er at Mauss peker på tre universelle grunnleggende sosiale plikter. Plikten til å gi, plikten til å ta imot og plikten til å gi tilbake. Disse tre pliktene mener jeg danner grunnlaget for raushetsplikten.

Vi lever i dag i et såkalt materialistisk kunnskapssamfunn hvor flyten av «ting», informasjon og kunnskap er enorm. Vi har det meste vi trenger, og vi kan finne informasjon og svar på det meste på veldig kort tid. Hva gjør dette med oss?

Jeg tror vi stadig står i fare for å generere underskudd på erfaringsbasert kunnskap, og vi søker i stadig større grad raskeste vei til svaret. Når vi har så stor tilgang til informasjon og kunnskap vil vi i langt mindre grad prøve og feile selv, og de langsiktige konsekvensene av denne kulturelle endringen ser vi ikke enda. Det er ikke sikkert det får så store konsekvenser, men jeg tror vi kan stå ifare for å gå glipp av mye visdom ved at vi i langt mindre grad blir tvunget til «å finne ut av ting selv».

Et eksempel jeg hørte om nylig var en godt etablert privatpraktiserende advokat som i mange år hadde valgt å beholde en liten undervisningspost ved et av landets universiteter. Drivkraften for undervisningen var å få ta del i faglige diskusjoner med studentene. Denne undervisningsposten hadde vedkommende nå valgt å si ifra seg, begrunnet i at studentene ikke lenger var interessert i hvordan man kom frem til svaret. De krevde nå i langt større grad å bare få det rette svaret slik at de kunne bestå eksamen på mest mulig effektiv måte.

Jeg har ikke belegg for å påstå at dette eksempelet er en konsekvens av en stadig mer effektivisert utdannelse, helt fra tidlig i skolesystemet, men jeg tror det er relevant for hvor vi er på vei. Vi søker stadig mer effektivitet. Når det er sagt så er det ikke alltid bare studentene som søker effektivitet. Når jeg selv var student så fikk jeg nokså klar beskjed om å bare gjøre det som måtte til for å ta «fagprøven» (les: mastergraden), så ville jeg ha resten av livet på meg til å utvikle, utfordre og revolusjonere antropologien. Det hørtes jo nokså fornuftig ut der og da, men var det ikke nettopp da jeg virkelig var i posisjon til å tenke og utfordre? Ikke minst utfordre og utvikle meg selv?

Uansett, poenget er at kunnskapsflyten i dag er enorm, det materielle er som regel på plass, men det vi stadig får mindre av er mellommenneskelig erfarings-, menings-, holdnings og følelsesutvekslinger. Derfor blir det desto viktigere å etterstrebe praksiser hvor vi evner å etterleve nettopp raushetsplikten. Ikke bare dele vår kunnskap og fakta, men også dele det som ikke er målbart. eksempelvis erfaringer. I tillegg må vi stille oss til disposisjon slik at andre kan få mulighet til å dele sin kunnskap og sine erfaringer med oss. Og vi må sette folk i posisjon ovenfor andre. Slik skapes det rom for å prøve og feile.

Raushetsplikt handler i stor grad om å gjøre hverandre gode, og bevissthet rundt raushetsplikt vil ha en drivende og forsterkende effekt i både lokalsamfunn, bedrifter og organisasjoner. Raushetsplikt er et visdomsord, og jeg tror at over tid vil man også slik kunne løfte visdom.

 

Litteratur:

Mauss, Marcell. 1995 (1924). Gaven. Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn. Oslo. (Sociologie et anthropologie, Essai Sur le don – forme et raison de l’échang dans les sociétés archaïgues. Paris).