Kulturoversettelse fra kulturoversetternes kultur

Hvert år utgis en antropologisk artikkelsamling skrevet at mastergradstudenter fra alle de fire antropologiske instituttene i Norge. Samlingen utgis under navnet Betwixt and Between, og årets utgave skulle lanseres samtidig som åpningen av fotoutstillingen Innblikk i Felt på Kulturhistorisk Museum i Oslo. I den forbindelse ble jeg forespurt om å si noen ord om formidling av antropologisk kunnskap, og da med utgangspunkt i mine erfaringer fra mitt daglige virke som frilanse antropolog.

Betwixt and Between 2012 viser tydelig de store variasjonene av emner og tema vi antropologer sysler med. Spennet er utrolig stort, og slik har også mitt første år som frilanse antropolog fremstått. Det har vært utrolig variert, og i forbindelse med forespørselen jeg fra redaksjonen i Betwixt & Between har jeg reflektert over året som har gått og skrive-(be)handling ble nødvendig.

Jeg er utdannet ved UiO og avleverte min mastergrad i 2011. Jeg startet da jobben med å etablere meg som frilanse sosialantropolog, og på veien har jeg virkelig fått erfare utfordringer knyttet til å det å formidle antropologisk kunnskap.

Min mastergrad omhandlet det tradisjonsrike turistmålet Geilo, og med rykende fersk spisskompetanse på et av regjeringens fem hovedsatsningsområder, nemlig turisme, var jeg klar for å erobre verden. Dette var det sikkert marked for!!

Her var det jo bare å tilby sine tjenester. Folk kunne jo ikke si nei. Eller….?

Mange av de jeg møtte klarte ikke engang å uttale sosialantropologi, og de ante hvertfall ikke hva det var. De skjønte heller ikke hva jeg snakket om når jeg snakket om idekalibrering eller habitus. Jeg skjønte fort at her måtte det jobbes, og det må jobbes hardt!

Som nyutdannet var tiden kommet for å virkelig utøve kulturoversettelse i praksis. Jeg måtte finne måter å oversette mellom min egen antropologisk kultur (begrepsbruk, tankemåte, arbeidsmetoder osv) og «marked» der ute. Både ovenfor det såkalte arbeidsmarkedet, og ovenfor de som skulle kjøpe mine tjenester. En av mine favoritt-teoretikere er Gregory Bateson. Han er mest kjent som kommunikasjon- og systemteoretiker, og med fare for å bedrive systemteoretisk blasfemi skal jeg meget enkelt forklare essensen i hans tankegangen.

Vårt daglige liv preges av vårt minne og våre erfaringer (kroppslige og kognitive) samt den respons vi får fra de vi omgås. De vi omgås preges også av minne, erfaringer og respons fra sine respektive omgivelser, og slik henger alt sammen i et evig stort sosialt økosystem. Hele tiden sjekker vi i minnet om vi på noen måte kan gjenkjenne det vi står ovenfor/har med å gjøre. Dersom vi ikke har erfaring eller minne som gjør oss i stand til å forstå og forholde oss til dette ender vi ofte opp med å velge en løsning hvor vi slipper å ha mer med det å gjøre i fremtiden.

Denne (for meg) geniale forståelsen og verdensbeskuelsen ville jeg dele med verden. Problemet var bare at jeg ikke evnet å benytte meg av teorien i praksis, på mitt eget virke. Etter fem år med utdannelse på universitetet var jeg så «inne i» antropologien at min presentasjon og fremstilling av mitt tankegodset ikke på noen måte samsvarte med minnet eller erfaringene til de jeg presenterte det for. Mine ideer om formidling av kunnskapen var dårlig tilpasset omgivelsene. 

Vendepunktet kom, og antroprenørskapet startet skikkelig, først når jeg gjenopptok kontakten med Tom Åge Myhren som jeg kom i kontakt med under mitt feltarbeid. Han er en av initiativtakerne til Livsverkene som jeg omtalte i forrige innlegg.

I LivsVerkene var det rom for en utdannet akademisert antropolog som meg. Jeg fikk tilgang til et nettverk med et mangfold ulike minner og erfaringer, og jeg kunne øve og prøve innenfor mange ulike omgivelser. I Bateson sin terminologi kan man si at jeg kalibrerte mine ideer. Jeg tilpasset de etter omgivelsene. Resultatet av denne kalibreringen er blant annet at jeg nå bærer tittelen fast-antropolog og tilbyr fast-antropologiske tjenester. En fast- antropolog er som en fast-lege. Brukes ved behov, og du betaler kun for bruk. Akkurat som for legene er det ulike behov og preferanser hos de som benytter seg av mine tjenester. Mine fast-antropologiske tjenester tilpasses derfor konstant, men den røde tråden er kunnskap om menneskers (sam)handling.

For meg, i det daglige, handler formidling av antropologisk kunnskap om å kalibrere ideene både hos meg og hos tilhørerne, slik at jeg kan forklare nokså dype kompliserte tanker på en forståelig måte. Jeg bruker den antropologiske kunnskapen som en verktøykasse for å daglig kunne se, oppdage, kartlegge og innhente interessante og fruktbare aspekt fra dagliglivet i samfunnet rundt oss. Så må dette foredles og formidles på en enklere og tilpasset måte.

Det er på langt nær bare antropologer som har det slik i sitt daglige virke. Dette kom veldig tydelig til uttrykk ved et verksted besøk for noen dager siden.

Jeg fikk plutselig en merkelig lampe i dash-bordet på bilen, og etter å ha lest i instruksjonsboken fant jeg ut at det elektriske systemet i motoren måtte sjekkes på et verksted.

Jeg dro derfor til verksted, og etter at de hadde koblet seg på systemet og analysert feilen(e) ble jeg fortalt at det var feil på en Lambdasonde og en EGR ventil. Jeg har lite peiling på bil, og den forklaringen sa meg ikke noe. Den forklaringen jeg fikk var på lik linje ed at jeg skulle fortalt han om nødvendigheten av kybernetisk bevissthet i relasjon mellom kunde og kundebehandler. Jeg gjorde ikke det. Jeg endte bare opp med å spørre; hva betyr det? Og det var da, ut ifra min respons og hans opparbeidede minne og erfaringer med slike som meg, at han meget enkelt forklarte at disse tingene regulerer forholdet mellom bensin og luft i motoren, og dersom det blir feil blandingsforhold kan bilen gå dårlig og bensinforbruket øke.

Den tilpassede forklaringen ga mening for meg, og det er akkurat slik vi antropologer også må operere når vi formidler. Vi må evne å lese omgivelsene, de vi står ovenfor, og de vi samhandler med. Ut ifra det må vi forklare vår fag-kunnskap på en tilpasset og balansert måte. Vi må våge å forenkle for å få tilhørerne til å forså. Når det er sagt så tror jeg ikke vi skal være redd for å pushe deres forståelse ved å åpne øynene for nye perspektiver og slik berike dem med nye begreper, tvert om. Det handler bare om å gjøre det forståelig.

Jeg vil avslutningsvis påstå at for å bli god på å formidle antropologisk kunnskap på en tilpasset og balansert måte, er det uhyre viktig å gripe alle de muligheter vi har for å øve på formidling. Uansett hvilken vei vi ønsker å gå med vår antropologiske kunnskap, så trenger vi øvelse. De som formidler mest gjør det ofte best! Studentmagasinet Betwixt & Between, og fotoutstillingen Innblikk i felt er meget viktige bidrag i så måte. Det er arenaer hvor sisteårsstudenter kan øve og prøve på formidling. Det er arenaer hvor de kan øve på å formidle sitt budskap gjennom prosesser hvor de får tilbakemeldinger underveis. 

Jeg håper derfor museumsdirektør ved Kulturhistorisk Musem i Oslo, Rane Willerslev, som selv er antropolog, virkelig følger opp uttalelsene og fremtidsutsiktene han kom med i sin velkomsttale samme dag. Han talte da sterkt for at Kulturhistorisk Museum skulle legge til rette for å videreutvikle relasjonen med antropologistudentene, og åpne for større samarbeid med tanke på formidling. Det er bra!

 

Follow me
Follow me
Follow me