Kan man egentlig sprenge grenser ved å spisse budskapet?

 

I dag hadde jeg sideblikk-innspill-live-sending over internett i forbindelse med et av Sonja Bordewich sine treneroppdrag for Kreativitetsakseleratoren AS. «Elevene» i denne treningstimen var representanter fra Landsbynettverket.

Som vanlig er det ikke så lett å skru av tankeboksen når kverna først er i sving, og jeg holder meg derfor til den foreskrevne behandling. Nemlig å skrive.

Sideblikket denne gang var knyttet til tema «sted». Hva er et sted? Jo, et sted er hvor noe skjer. Dersom det ikke skjer noe er det kun et gitt geografisk punkt på kartet, og et tomt rom i tiden.

Hjemme hvor jeg bor er et sted for meg. Hjemme har jeg mitt dagligliv, det skjer ting og tang stadig vekk, og jeg har mange minner herfra. Hytten min er også et sted for meg. Det skjer andre ting på hytta en det gjør hjemme, og jeg har andre minner derfra. Derfor er stedene ulike.

Veien hjemmefra til hytta er på mange måter kun nettopp det. En vei til og fra hytta. Der beveger jeg meg bare i tid og rom fra A til B. Det finnes riktignok også steder for meg langs veien. Et eksempel er bensinstasjonen hvor jeg kjøper kaffe og sjokolade, og hvor samboeren bytter bleie på arvingen. De har ganske god kaffe der, og de har som regel hyggelig betjening. I tillegg så har vi flere minner derfra. Det har rett og slett etablert seg som det stedet hvor vi stopper på vei til hytta!

Resten av strekningen består for det meste av andre mennesker sine steder. Steder hvor det ikke skjer noe for min del. Jeg er bare på vei til eller fra hytta.

PANG!!

…plutselig en dag i fjor vinter så kræsjet jeg i en rundkjøring på vei hjem fra hytta. Jeg kræsjet ikke så hardt, men nok til at man virkelig skvetter og nok til at svetten kommer sigende.

I det samme sekund så hadde jeg skapt meg selv et nytt sted. Dette krysset er nå det stedet hvor jeg kræsjet i fjor. Det er skapt relasjoner mellom meg og dette geografiske punktet på kartet. Noe skjedde der, og der skjer det noe hver gang jeg kjører forbi.

Hver gang jeg passerer rundkjøringen så slår minnet inn. Fysisk og psykisk. Jeg kan kjenne på følelsen, ubehaget, frykten, lettelsen og alt som følger med. Samtidig så preger disse minnene min oppførsel og fremtoning på dette stedet. Jeg kjører mer forsiktig, og jeg ser meg ekstra godt for. Stedet (slik det fremstår for meg) har altså effekt på meg.

Dette var riktig nok en veldig enkelt og lite kompleks presentasjon av fenomenet «sted», men min tilnærming til «sted» er i samsvar med samfunnsgeograf Doreen Massey sine argumenter i artikkelen « a global sense of place» (Massey 1991). Hun påpeker at et sted aldri kun har en identitet, men mange. (Bare tenkt hvor mange ulike oppfatninger det må være der ute knyttet til det krysset hvor jeg kræsjet.)

Massey argumenterer også for at steder ikke er statiske avgrensinger, men dynamiske pågående prosesser. Hun argumenterer for at man i omtale (og analyse) av sted må fokusere på samtiden og ikke historien. Det er den flyt av strømmer som går igjennom stedet og de relasjoner som gjør seg gjeldende nå, som er vesentlig.

Slik kan man unngå en avgrensende reaksjonær tilnærming til sted, og heller tilnærme seg en produktiv utoverfokusert også kalt aksjonær tilnærming til sted. Slik vil man kunne finne essensen av stedet, samtidig som man frigjør stedet fra en reaksjonær og avgrensende tankegang (Massey 1991:26-29).

Når det er sagt så vil det, som noen helt sikkert korrekt nå vil påpekte, alltid melde seg et behov for å omslutte stedet og skape en fornemmelse om oss/vi/de/dem/her/der osv. Hvordan skal man da kunne forenes om en felles produktiv (aksjonær) forståelse av sted? Eksempelvis når man ønsker å tiltrekke seg tilflyttere, investorer, etablerere eller turister.

Jeg tror man da må forene det statiske med det dynamiske. Altså form og prosess. Jeg mener man må tørre å fokusere på ytterligheter og motsetninger. Ved å fokusere på samtidens kontraster retter man fokus utover og man skaper grenseverdier tilpasset samtiden. Grensene som skapes er på ingen måte statiske, de er dynamiske på lik linje med de relasjoner og strømmer som går igjennom stedet og som er med på å definere dem.

Bateson (2002) benytter begrepet kalibrering når han omtaler forholdet mellom form og prosess. Han argumenterer for at prosess bestående av tilbakemelding fra omgivelsene fører til kalibrering (tilpasning) og form. Slik dannes grenseverdier for vår forståelse og fremtoning.

Dersom man gjennom tilbakemelding fra omgivelsene får indikasjon på at den rådende forståelsen ikke samsvarer med omgivelsene så iverksettes en kalibrering av forståelsen. Som resultat blir det generert en ny form form for forståelse. Det dannes nye grenseverdier slik at systemet som helhet igjen er tilpasset sine omgivelser (Bateson 2002:182-185).

Jeg vil påstå at en slik aksjonær tilnærming til omgivelsene åpner rom. Det åpner opp og utvider rommet for samhandling, og slik sprenger man grenser.

Se utover, skap rom. Da vil grenser sprenges. !

I og med at dette budskapet ikke er særlig spisset så vil jeg, om min påstand er korrekt, kanskje ha sprengt noen grenser?

 

Litteratur:

Bateson, G (2002), Mind and Nature A necessary unity. Hampton Press, Cresskill.

Massey, D (1991), «A global sense of place.» i Marxism today [0025-4118] vol:35:6 s.24-29

Follow me
Follow me
Follow me