Skihopping er livet!! (og visa versa)

Endelig!! Her kommer vintern, her kommer den kalde fine tia, som Jokke så utrolig treffende sier det i en av mine favorittsanger.

Jeg er nemlig, enten om jeg vil eller ikke, av den typen som ofte liker å sitte, sitte inne å titte mens sola skinner. Jeg er av typen som er svak for sport, spesielt på skjermen, og bare når vi vinner. Jeg er nok ikke aleine, vi er mange som har det sånn. Men folkens jeg kommer med nyheter, jeg må få be om absolutt stillhet.. 

Jeg skal ikke begi meg ut på en tolkning av Jokkes geniale låt som sier så utrolig mye mellom linjene, men derimot dele litt av min egen hverdagfilosofi som slo inn her om dagen. Det er litt relatert til ovennevnte sang, i den forstand at mange av oss ofte liker å sitte passive å se på at andre våger. Det hele begynte med at jeg satt å filosoferte over de store spørsmål her i livet da jeg plutselig sporet inn på skihopping. Hva er det med skihopping som er så fascinerende? – spurte jeg meg selv.

Jeg kom raskt frem til at det er spektakulært, vågalt, dristig og egentlig helt sinnssykt når man virkelig tenker etter hvilke enorme dimensjoner og krefter som utgjør et skihopp. Og i tillegg er det en av de idrettene som aldri blir helt rettferdig. Forholdene blir aldri helt like for alle sammen. Uansett hvor mye man trener, hvor mye man lærer, hvor godt man forbereder seg så vil det alltid være noen utenforliggende faktorer som spiller inn på resultatet.

Så slo det meg plutselig at hopprenn er så ufattelig mye mer en bare sport og underholdning. Det er på mange måter et symbol på selve livet. Igjennom TV skjermen får vi ta del i en slags utøvelse av livet i praksis.

Det hele begynner med at man er på toppen. Det sitrer i kroppen og bruser i blodet. Alt er topp, og samtidig så vet man at nedturen en gang vil begynne. Fra toppen finnes det to veier ned. Enten kan man ta samme vei ned som man kom opp. Det er trygt og kjedelig og det gir lite (jeg velger å ikke forholde meg til den varianten, for det har ikke noe med skihopping å gjøre.) Eller man kan bare la det stå til og gi seg hen og slippe seg utfor. Når man først har kommet til det punkt hvor nedturen har begynt så går det bare fortere og fortere. Det eskalerer så til de grader, og faren for at det går skikkelig galt er helt klart tilstede. Det er nettopp det som gjør det så spennende.

I denne fasen har man to valg.

Det ene man kan gjøre er å velge en strategi hvor man går inn for å stoppe denne påbegynte nedturen. Man kan tre ut av sporet man er i. Man kan bremse på alle tenkelige måter, men en ting er sikkert; Uansett hva man gjør for å stoppe nedturen på dette stadiet så vil man fyke ut over kanten og ende nedturen på en eller annen uheldig måte. Personlig har jeg ikke særlig tro på denne metoden. Jeg har sett mye på skihopping opp igjennom årene, og de som av ulike grunner velger/ eller blir tvunget til å gå for denne metoden skytes ut i en eller annen form for fiasko. En fiasko hvor siste del av nedturen preges av ukontrollerte, tilfeldige og skadelige møter med omgivelsene.

Det andre man kan velge er å utnytte nedturen maksimalt. Det gjør man ved at man inntar posisjon som maksimerer farten på nedturen samtidig som man etterstreber å opprettholde balansen. Om man i tillegg lader opp energi så er man godt forberedt til å kline til med skikkelig sats når man nærmer seg kanten.

Selv de minste nedturer har stort potensiale og må tas alvorlig. (Hopper: Henning Larsen)

Denne siste metoden har klare fordeler. For det første så minimeres tiden det tar å gå igjennom den første delen av nedturen, og man legger grunnlaget for en kontrollert, energiutnyttende, stabil og behagelig siste del av nedturen. Det er viktig at man bestemmer seg for denne strategien tidlig. Gjerne før nedturen overhode starter. Slik legges grunnlaget for såkalt god flyt, og man kan sørge for at man iløpet av nedturen svever både høyt og langt, uten å bli særlig påvirket av ytre faktorer som kan vippe deg ut av balanse.

I gjennom året så endrer også nedturene seg. Noen ganger er første del av nedturen lang med nokså flat kurve ut mot kanten. Andre ganger kan den være kort med bratt kurve som fører til at man virkelig må stå imot for å ikke gå ned i knestående idet man nærmer seg kanten.

Og ikke nok med det. Avhengig av hvordan man mestrer første del av nedturen så merkes det godt gjennom andre del av nedturen. Noen ganger er det lett å fly langt. Enkelte ganger svever man bare såvidt over bakken, andre ganger kommer man skikkelig høyt ut og faller ned på slutten med et brak. I tillegg så er det alle de utenforliggende faktorene som enten gir deg et løft, vipper deg ut av balanse eller som presser deg ned på jorden igjen.

Uansett hvordan ferden blir så er det viktigste av alt å holde seg på beina. Dersom man ikke evner å lande med begge beina i bakken vil selv den vakreste og mest lovende nedtur bli en fiasko. Selv med middels gjennomføring kan man komme veldig godt ut av det om man klarer å lande med stil.

Dersom den totale nedturen gjennomføres på skikkelig vis så bærer det ofte rett til topps igjen nokså fort, slik at man kan starte hele prosessen på nytt. De som etterhvert begynner å bli gode på å kline til i slike nedturer, de får bedrive spektakulære, vågale, dristige og egentlig helt sinnssyke nedturer sammen med de i verden som er aller best på slikt. Man kommer til og med på skjermen slik at andre kan sitte inne og titte mens sola skinner.

Poenget er at det er i nedtur ting virkelig skjer. Det er da ting er i bevegelse. Og om du bare fokuserer på å kline skikkelig til i rett tidspunkt før du treffer kanten, så får du fort muligheten til å klatre til topps igjen. – slik at du kan ta fatt på en ny fartsfylt nedtur.

skihopping er livet!

Ivar H.

Follow me
Follow me
Follow me