Det er en nokså kjent, leken og kreativ metode å benytte metaforer i tilnærming til det man jobber med. Det kan åpne nye rom og gi ny innsikt og forståelse. Dette fungerer også når man jobber med sosiale fenomen. Metaforer brukes som verktøy for å få frem egenskaper ved et objekt eller en hendelse (Fangen 2010), og bruk av metaforer finner man både i kvalitative metoder og i samfunnsfaglige analyser.
I disse høstkalde tider har jeg hengt meg litt opp i ild og ildsteder som metafor i tilnærming til sosiale samhandlingsmønstre rundt ildsjeler. Mange peker på ildsjelen som en viktig bestanddel i kultur, enten om det er i bedrifter, lokalsamfunn eller andre former. Og man hører stadig om dem. Man hører stadig hvor unike ildsjelene er og hvor viktige de er. Begrepet ildsjel er en metafor i seg selv og sier noe om den iver og begeistring som bor i mennesker. Jeg har i det siste ekspandert metaforbruken rundt ildsjelen, og det hele startet med en digresjon i en e-post hvor jeg påpekte det faktum at vi mennesker tenderer til å samles rundt ild.
Pr. e-post ble jeg inviterte med på en samling som skulle finne sted rundt en peis i et utsøkt og inspirerende lokale. Det var da det slo meg at mennesker tenderer til å tenne ild og slik skape ulike former for samlingssted. Ild har effekt på vår handling gjennom samlende kraft, og det skapes altså rom rundt ild. Men hva er det som gjør at vi mennesker tiltrekkes mot noe så dynamisk, flyktig, uhåndgripelig, sterkt, livstagende og livsgivende? Jeg tror det er fordi vi kan føle energi. Ild er energiutløsende.
Det er også interessant at ilden har effekt på våre handlinger gjennom en frastøtende kraft. Når ild oppnår et vist volum og omfang så har det plutselig motsatt effekt, da virker det frastøtende. Store mengder ild gjør at vi løper vekk, eller vi prøver intenst med alle midler å drepe og få kontroll over det. Hvor går grensen til enhver tid mellom det tiltrekkende og frastøtende?
Når jeg var liten så lærte min bestefar meg grundig opp i virkningen av å stille trekken på vedovnen. Når ved brenner så pågår en prosess hvor det frigjøres energi. For mye trekk fører til at det brenner for fort, og man utnytter ikke strålingspotensialet som ligger latent som lagret energi i veden. Om trekken er for liten, altså at man tilfører for lite komponenter som bidrar i prosessen med å frigjøre energi, så utnyttes heller ikke strålingspotensialet i veden. Med for liten trekk så kveles ilden og gløden svekkes.
Det slår meg da at dette også har direkte overførbarhet til ildsjeler. For å skape rom som holder liv i disse viktige ildsjelene over tid, uten at de blir fast, ut eller oppbrent, eller at de skal ta så mye plass slik at folk rømmer vekk, må man skape rom med mulighet for å justere trekken. Man må til enhver tid sørge for optimalt tilpassede strømmer av innvirkende komponenter. Slik kan man utnytter den lagrede energien og latente strålingen i ildsjelene. Samtidig må man legge til rette for at ildsjelene kan utfolde seg innenfor trygge og definerte grenser, uten å komme ut av kontroll og skape panikk.
Jeg lærte av min bestefar at når man fyrer i ovnen bør man være kjent med både kvaliteter og energigivende egenskaper ved ulike vedtyper. Samtidig må man følger med på forbrenning / energiutladningen i ovnen. Slik kan man sørge for at man fyrer riktig. Det er ikke bare å peise på.
Det samme tror jeg gjelder for ildsjeler.
Det er først når man kjenner deres særegne kvaliteter og egenskaper, samtidig som man følger med på energiutladningen og dens effekt på omgivelsene at man kan ivareta og forvalte ildsjeler på best mulig måte.
Det er med andre ord kanskje ikke bare å peise på?
Med varme hilsner
Ivar
Litteratur:
Fangen, Katrine: «Kvalitativ metode» (Sist oppdatert: 07. januar 2010). De nasjonale forskningsetiske komiteer. [Online]. Tilgjengelig på http://www.etikkom.no/no/FBIB/Introduksjon/Metoder-og-tilnarminger/Kvalitativ-metode/. [Lastet 24.september 2012]
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.