Dette er en forkortet og tilpasset versjon av et innlegget jeg skrev til boken «Nugattiburger» av Humørbonde Geir Styve. Boken kommer ut i disse dager.
—————————————————————————-
Som antropolog er jeg glødende opptatt av å forstå hvordan og hvorfor folk gjør som de gjør. Bygdedyr som sosialt fenomen er meget interessant i så måte, og derfor ble utfordringen fra Humørbonden, om å skrive et innlegg til den nyeste boken hans, mottatt med entusiasme.
Begrepet bygdedyr anser jeg for å være en metafor på en type uformell regulerende mekanisme som ikke bare finnes i bygdenorge. Slike mekanismer finner vi i hele verden, og dersom du blir utsatt for det såkalte bygdedyret så har du mest sannsynlig brutt med noens ideer om hvordan ting skal/bør gjøres.
Eksempelvis finner vi slike mekanismer i urbane bystrøk. Noen husker kanskje debatten i media omhandlende moralpolitiet i bydelen Grønland i Oslo. Det omhandlet hvordan enkelte minoritetsgrupper ga uttrykk for hva de anså som sosialt akseptert i bydelen[1]. Slike mekanismer finnes også innen ulike virksomheter og bransjer. «De fleste er positive til utvikling, men det er få som ønsker forandring» uttalte en fra toppledelsen i et kraftkonsern for en tid tilbake. Poenget mitt er at uformelle regulerende mekanismer gjør seg gjeldende i alle deler av vårt samfunn.
Et av mine sterkeste personlige møter med bygdedyrsfenomenet hendte i hjembygda mi når jeg var ca 18-19 år. I en periode av livet valgte jeg å dyrke min lidenskap for snowboardkjøring. Det skapte reaksjoner.
I klare ordelag klarte en godt voksen fjern slektning å fortelle meg at jeg var en skam for familien, og at det aldri kom til å bli noe ut av meg. Der og da følte jeg at det store tunge grå uhandgripelige bygdedyret var i ferd med å kjøre over meg, i full offentlighet. Det var da jeg «skjønte» hva «alle» tenkte om meg, og jeg «skjønte» hvordan «alle» så på meg som person.
Eller? Gjorde jeg egentlig det? Det kan jo også bare ha vært en ærlig redegjørelse for en persons tanker og meninger om hvordan ting er og bør være. Kanskje jeg i mitt hode generaliserte det opp til å bli noe mye større en det egentlig var?
Våre ideer om ting og tang
Vår forståelse av verden rundt oss er et resultat av de inntrykk og erfaringer vi bærer med oss, og de omgivelser vi til en hver tid befinner oss i.
Alle vet vi hva en banan er, og vi har alle en ide om at bananer er gule. De kan enkelte ganger være tilnærmet grønne, men da er det ikke helt ferdige bananer enda. De har litt igjen. Andre ganger kan de være brune. Da har de langt på vei utspilt sin rolle som banan.
Se nå for deg at du går inn på din lokale butikk, og idet du nærmer deg fruktavdelingen så ser du at det ligger rosa bananer der. De fleste av oss vil tenke noe i retning av; WHAT? – Rosa bananer!?!
Rosa bananer bryter umiddelbart med vår ide om bananer. I slike situasjoner, når noe bryter med vår oppfattelse av hvordan noe skal og bør være, blir vi rent intuitiv kritiske. Vi skanner gjennom registeret vårt av tidligere inntrykk og erfaringer for å se om vi kan finne forklaring og forståelse for dette nye / ukjente fenomenet. Dersom vi ikke har erfaring med «det nye» begynner vi å støtte oss på andre (mer eller mindre relevante) ideer, basert på tidligere erfaringer, i et forsøk på å skape orden oppe i «nøtta».
Det er fort å dra slutninger som «De rosa bananene må være genmanipulert». «De må være tilsatt noe, eller kanskje krysset med en grapefrukt?». Vi støtter oss altså på erfaringer gjort i andre sammenhenger for å forstå det nye fenomen vi står ovenfor. Det kan fort slå feil ut.
Som såkalt «snowboardboms» fremsto jeg antagelig som en rosa banan i min fjerne slektning sine øyne. Humørbonden er også en rosa banan. Eksempelvis når Humørbonden konstruerte en hestemøkksprettert hvor ammunisjonen kostet over 1000 kr kiloen, ja da ble lokalbefolkningens ideer knyttet til det å drive gårdsbruk på Hjelmås utfordret.
Humørbonden bedrev da det man kaller entreprenørskap, og på generell basis kan man si at entreprenører er personer som bryter eksplisitte eller implisitte regler for hvordan ting gjøres. Derfor oppstår det ofte konflikter mellom entreprenører og tradisjonstro mennesker[2]. Jeg tror fenomenet bygdedyr ofte oppstår når tradisjoner brytes, men her er det viktig å gjøre en presisering. Tradisjoner er sosiale praksiser som verdsettes, og som vi bevisst reflekterer over og som vi aktivt vedlikeholder. Vaner er noe helt annet.
Ideer som gjør seg gjeldende ved gjentatte anledninger legger etter hvert premisser for hvordan vi forholder oss til verden rundt oss. Slike vaneideer tar vi for gitt, og vaneideene får den egenskap at de unngår kritisk inspeksjon. I stedet blir vaneideene premissgivere for hvordan vi forholder oss til omverdenen og det som er nytt [3]. Et godt eksempel er ideen om at bananer er gule. Vi reflekterer ikke kritisk rundt det faktum at bananene er gule, men hvorfor er de det? Hvorfor er de ikke rosa, blå eller turkis?
[Tweet «Bygdedyr liker ikke rosa bananer! «]
Trolldom
I Vanuatu, på øya Ahamb i Melanesia står likhet sterkt som samfunnsbærende prinsipp. Likhetsprinsippet kan best forstås med utgangspunkt i verdier og praksiser som kan knyttes til gavebytter, altså ulike former for utveksling av ressurser[4]. I Ahambsamfunnet oppfattes innførselen av vestlig pengeøkonomi (bisnis) som truende. Det er et brudd med de tradisjonelle verdiene og praksisene. I kjølvannet av bisnis oppstår sjalusi og utøvelse av trolldom (nawoshwosh). Nawoshwosh-tilfellene (trolldommen) som rammer bisnis er et resultat av eksistensiell krise. Folk føler de mister kontroll.
Trolldom i Ahambsamfunnet er dermed en form for utøvelse av uformell sosial kontroll, og et uttrykk for protest mot uønskede sosiale praksiser og sosial endring[5]. Nawoshwosh fremstår for meg som en annen variant av hva vi i Norge omtaler som bygdedyr. Det er når noe bryter med våre normer, regler, vaner og tradisjoner at bygdedyret aktiveres i oss, og trolldommen iverksettes. Eksempelvis når jeg i slutten av tenårene valgte å trene, utvikle og dyrke min lidenskap for snowboard, eller når Humørbonden ønsket å gå nye veier med sin gårdsdrift. Bygdedyret i oss våkner av sånt.
What to do?
Det pågår til en hver tid et sosialt maktspill knyttet til hvem som er i posisjon til å definere hva som er sosialt akseptert. De praksiser som i størst grad blir anerkjent går seirende ut. Dersom vi velger å anerkjenne, stille oss bak eller stilltiende akseptere den type uformell sosial kontroll som kan karakteriseres som bygdedyr, ja da gir vi makt til de som utøver slik kontroll. Vi gir bygdedyrsfenomenet makt til å definere hva som er greit i bygda, virksomheten eller bydelen.
Det er altså opp til hver enkelt av oss hvordan vi velger å forholde oss til denne utøvelsen av sosial kontroll, og når det er sagt så skal vi passe oss så vi ikke iverksetter samme type sosial kontroll rettet mot bygdedyret. Da ender vi vel egentlig bare opp med å agere som bygdedyr selv?
Jeg tror at vi først og fremst må forsøke å bekjempe bygdedyr som sosialt fenomen gjennom å reflektere rundt de vaner, normer, regler og holdninger som gjør at bygdedyret i oss selv våkner til liv.
Videre kan vi aktivt velge å anerkjenne og stille oss bak de rosa bananene. De som gjør ting på en annerledes og positiv måte. Slik kan vi bidra til å skape og videreutvikle steder og virksomheter gjennom at noe (nytt) skjer, fremfor at vi stagnerer i gamle kontrakreative mønstre og innarbeidede vaneideer.
Ivar H.
—————————————————————————